Broren min

Jamaica Kincaid var 13 år da den yngste broren hennes ble født; da hun var 16 flyttet hun fra Antigua til USA, og kuttet all kontakt med familien. I denne boka forteller hun om broren hun aldri ble kjent med, men som hun møter igjen når han har bikket 30 og hun reiser på besøk. Da ligger han for døden, smittet av aids. 

Hun skildrer brorens liv, men hans fortelling er (som hennes egen) uløselig knyttet til moren; en formidabel, ruvende, rasende, smart kvinne. Kincaid skriver: 
«Jeg har lyst til å si at min mor elsker barna sine på sin egen måte! Og det er helt sant, hun elsker oss på sin egen måte. Det er hennes måte. Det har aldri falt henne inn at hennes måte å elske oss på kanskje ikke er til vårt beste.» Hun legger virkelig ingenting imellom; beskrivelsene av brorens sykdom så vel som hennes forhold til både ham og moren er rå og usentimentale. Dette liker jeg godt, at hun går grundig til verks både med seg selv og familien, men samtidig er bevisst ambivalensen i følelsene sine; hun misliker broren, men sørger likevel dypt når han dør. Jeg synes det er en særegen blanding av ømhet og avstand i Kincaids måte å skrive på, samtidig som hun har dette forfriskende ærlige blikket.

En god, tankevekkende og tidvis hard bok som ga meg lyst til å lese mer av forfatteren – for eksempel Lucy og Annie John, som begge er oversatt til norsk. Hurra! Broren min kom ut i 1997, men ble gjenutgitt på norsk i 2025.

Oversatt av Ingrid Haug. 

Dr. Moreaus øy

Regine tipser om en av klassikerne innen SciFi-sjangeren, men også en klassiker blant grøsserne. Dr. Moreau er en (gal) vitenskapsmann som har eksperimentert på dyr -- slik at de er halvt dyr og halvt mennesker -- og har disse skapningene på sin egen øy ute i det sørlige Stillehavet et sted. Vår hovedkarakter, Edward Prendick, havner på denne øya etter å ha overlevd et skipsforlis. Han blir reddet av en av Moreaus assistenter, som da fører ham dit, og det går da fra ett mareritt-scenario til det neste. 

Dette er en fascinerende lesing og minner om en annen klassiker fra samme sjanger, nemlig Frankenstein av Mary Shelley. Vitenskapsmenn som leker Gud, er ikke de beste menneskene å forholde seg til. 

Imperium

August Engelhardt er blant disse typene som får deg til å tenke at forfatteren som fikk ideen om ham må ha vært påvirket av ... ett eller annet i unnfangelsesøyeblikket. En tysk forfatter som bosetter seg på en stillehavsøy i den hensikt å virkeliggjøre sin utopiske visjon om en kokosnøttspisende soltilbedersekt på begynnelsen av 1900-tallet er nettopp den type kreativitet enkelte av oss litteraturinteresserte så ofte tar oss i å savne, og derfor sender vi et takknemlig lite nikk til Christian Kracht etter endt lesning av denne underfundige romanen. Men så -- i det vi setter oss ned for å lese mer om Krachts forfatterskap, og mer spesifikt denne boka: Imperium, -- finner vi ut at Engelhardt faktisk var en person av kjøtt og blod, altså; selve lederen av kokovorene har eksistert i vår virkelighet -- 100 år før Kracht brukte ham som utgangspunkt for å utforske og ironisere over det tidlige 1900-tallets ideer, kolonialisme og gud vet hva -- og denne overraskelsen får oss til å sende ikke bare et takknemlighetsnikk i retning Kracht, nei, vi bukker dypt for at han har gjort oss oppmerksomme på nok et bevis på at virkeligheten er et fantastisk sted befolket av skapninger mer forskrudde enn noen forfatter kan tenke seg.